Det er bare disse orda.

 

 

Det er bare disse orda.

 Fra mitt liv.

Fra min penn,

og min munn.

 

De er ikke så storslagne,

fantasifulle, eller vakre.

Ikke tilslørt

av fikse krumspring,

og synonymordbøker .

 

Mine ord er 

som meg.

Et lite menneske

ganske så stille,

og fult av undring.

Under en stor,

allmektig

stjernehimmel.

 

 

Nannah 2017

 

 

Foto: Nannah.

 

 

 

 

Novemberskog.

.

 

Inne i meg

bor en  regnkald novemberskog

full av svarte,

våte

stammer.

 

Alt som var grønt

og friskt

flammet opp

et siste desperat øyeblikk,

og døde 

med dagslyset.

 

Nå venter jeg

bare

på 

de første

hvite fnugg

som  skal lande i min sjel.

Omslutte den

i en kokong

av myk  ordløs

trøst,

og kanskje

tenne et ørlite

gryende håp

i mitt hjerte.

Stort nok

til at 

en ny vår

kan spire

der inne.

 

Nannah 2017

 

 

Foto: Nannah.

 

 

Regn

 

 Jeg 

er alltid

kledt for uvær.

 

Det er visst en regnskog

som bor i meg nå,

grønn av gamle 

seige tanker.

Dryppende varm

klam

av 

levende

krypende

liv.

 

Om natten vekkes jeg

av dyreskrik,

og dansende 

fugler

på min panne

 

 

I morgengryet

finner solen veien

inn

til sjelen min

som lyser opp

i de mest fantastiske farger !

 

La det bare regne !

Jeg er beredt 

for

innerst 

her inne

står min paraply

sammenslått

i et hjørne.

Der lengter den 

etter en tropisk storm,

og gråter 

stille

for seg selv.

 

Nannah 2017

 

Foto: Nannah.

Hører du !

 

Jeg vil så gjerne snakke om deg.

Om fargene som

fanget dagene dine.

Om levde år,

og uhendt håp.

 

Snakke deg stor

...eller liten.

Fabulere,

fnise,

finne essensen 

av deg.

 

Jeg vil snakke deg frem

fra skyggene

gi deg plass

i lyset,

og la deg skinne.

 

Du må ikke 

bli borte for meg !

Hører du !

 

Ikke alt nå...

Jeg er ikke klar.

 

Jeg vil bare få sitte her

helt rolig,

og snakke deg 

levende....

 

 

Nannah 2017

 

Foto: Nannah 2014

 

Stilleben

 

 

En tørr konfektbit

ligger urørt i den blå

glasskålen.

Lampen i vinduet

har sluknet.

 

Radioen er stum.

Speilet over kommoden 

ser ingen lenger.

 

Veggklokka står,

bøkene i hyllene tviholder på

sine hemmeligheter.

 

Det er ingen som smiler

lenger på fotografiene

over sofaen.

 

Selv gulvlampa

ved lenestolen din

bøyer sørgmodig nakken

i stum ærbødighet.

 

Nannah 2017

Kornmo ( Til Ma)

 

Så sterkt som nå

har du aldri berørt meg.

Små glimt av deg

slår inn over meg.

Som kornmo

over et nattestille hav

seint i august

 

Nannah 2017

 

 

Bilde: Kornmo 2017  Nannah.

Gi ikke opp håpet.

 

 

Det kan godt hende

at noen engang

går forbi huset ditt

i sensommerkvelden,

og tenker

at her inne

bor det

et medmenneske...

 

Nannah 2017

Moder Hav.

 

Av hav

er vi kommet.

Havet er vår mor.

Evig og usvikelig.

 

Hun utstår alt.

 Lytter tålmodig

med ørene til

tusener av døde sjømenn.

 

Hun elsker oss

med hjertene til

alle oppofrende  krigsseilere

som sover 

i hennes dyp.

 

Hun som bærer alle våte

graver i sitt indre.

Hun vet hva det vil si

å miste

sine barn.

All verdens tårer

gjennomstrømmer

hennes sjel,

og gir henne styrke

til å tåle

sykloner 

og orkaner.

 

La henne omfavne

alle dine 

vonde drømmer

all din smerte,

og alle dine sorger,

og hun vil forankre din

skipbrudne sjel

til seilskutene

som har søkt 

evig nødhavn

i dypet

der hvor

vi engang

kom i fra.

 

Hun vil

fylle deg

med nytt håp

og bære deg

på en bølge

av kjærlighet

opp mot lyset.

 

 

Nannah 2017

 

 

 

 

 

 

Anger.

 

Alle ordene jeg aldri fikk sagt

flakser hvileløst rundt i rommet

som hvite møll under  nattlampen.

Kaster seg i desperat forvirring mot

det lokkende lyset.

 

og når morgenen

omsider er her

har de blitt

bitter

grå aske...

 

Nannah 2017

 

 

Foto: Ukjent kilde.

 

 

Befaling.

 

Sett deg rolig ned

med tærne i vann

i strandkanten..

 

Om du sitter

helt stille

kan du tydelig høre

alle dine bekymringer 

legge på svøm

Løft på hatten

og vink til dem.

 

Om de skriker 

i havsnød der ute

kast ikke ut redningsline

la dem synke

stille

til bunnen.

 

Reis deg

ta på varme sokker,

 knytt et skjerf

av mykt ull

om hjertet ditt,

og gå hjem.

 

Nannah 2017

 

Quick Fix !

 

 

Jeg spiser !

Jeg pleier å gjøre det.

Det er en ganske så grei løsning.

Quick fix !

Er du lei deg?

Ta en kake !!

Sint?

Ta to !!

Er du redd og fortvilet ?

Stapp innpå !

Snart er det så fult i kroppen

at det ikke er plass igjen

til redselen,

sinnet,

eller

tristheten.

Quick fix.

 

Men,

da du gikk ut av tiden

kunne jeg ikke spise

deg

tilbake..

All verdens wienerbrød

kan ikke gjøre deg levende 

igjen..

Aldri mer.

 

Hva gjør jeg nå ?

Skal jeg virkelig

bli nødt

til 

å føle

noe ?

 

Nannah 2017

 

 

Juninatt. (Til Ma. )



.

 

Du fødtes i ei anna sommernatt

med duft av blå syriner da som  nå.

et lite hjerte tett inntil et stort

en lykke til å ta og føle på

og utenfor var juninatta blå..

 

Du vandret gjennom livets blomstereng

blant tistler, og markjordbær på strå,

og det kom regnværsdager inn fra vest

men like vel  fortsatte du å gå

for inni deg var juninatta blå..

 

Du gikk igjennom skoger, over fjell,

og ned i dyp dit solen aldri  når.

Men alltid holdt du blikket rent og klart,

og alltid trodde du på neste vår

Og livets mange juninetter går...

 

Så kom den aller siste jordenatt.

Jeg sitter her med handa di i min

og føler meg så inderlig forlatt.

Jeg vet at siste timen  snart er omme,

og ser deg langsomt fylle hele rommet.

 

....og utenfor er juninatta blå..

 

...og et sted langt der ute har den sikkert

stjerner på.

 

To hjerter sammen...

ditt har stilnet nå....

 

Nannah 2017

 

 

På randen



 

Er det nå

jeg kan bryte sammen ?

 

Eller nå...kanskje?

 

Når styrken renner ut

gjennom fingertuppene,

og drypper i seige dråper

ned på gulvet..

kan det være litt lov da ?

 

Eller når slitne ul samler seg

i kø bak i halsen et sted..

og krafser seg ut

og fram..

Er det lov å føle at knærne svikter da?

 

Eller ?

Nå kanskje?

 

Om det passer

for dere ?

 

Ikke det....

 

Ok

 

Så får jeg føre

det opp 

på morgendagens

agenda da...

 

Lørdag

Kl. 9.35

Bryte sammen.

 

Nannah 2017

 

 

Musemalt bilde av nannah.

 

 

Den som mangler..



 

 

Det er ingen

som tar mer plass

enn den som 

er borte for godt.

 

Den tomme stolen

fyller brått

hele stua.

 

Tøflene 

i entreen

skriker 

som

svarte utropstegn

 

Brillene

på kryssordbladet

stirrer blindt

og storøyd

ut i rommet.

 

Den som mangler

fyller

et helt hus

til randen

med 

øredøvende

tomhet.

 

Nannah 2017

Hvite sjøstjerner. ( Til Richard)



 

 

Jeg skulle ønske

det var vann på månen !

Da skulle jeg

hatt båten min fortøyd der.

Vuggende stille

i et hvitt hav

For månevann

er hvitt !

 

Og min lille røde båt

ville være

det eneste røde

på månen..

 

Og om mange, mange år

når du tror jeg er død

og borte..

Kan du bare finne fram

kikkerten du fikk til jul

og kikke opp.

Du

finner fort

den lille

røde prikken

Det er meg !

Som ror

i båten min,

og fanger

hvite sjøstjerner.

 

Nannah 2017

Se, nå danser de !



 

Visst lengter jeg inn !

Hvem gjør  ikke det...

Inn dit hvor det er lyktelys

fra mange sjeler å speile seg i.

 

Der varmen sprer seg

som fra en sprakende ild i en stivnet vinterskog

De beslektede hjertenes leirbål.,

 

men når jeg går inn,

om jeg gjør det...

snakker de et språk jeg ikke forstår.

De røde ansiktene har gapende, mørke munner.

Det kommer ord ut av dem

som ligner på latter,

og jeg skjønner ikke hva de ler av...

 

Jeg står utenfor manesjen

og vet at her skal jeg alltid stå..

De mangler ikke meg

der inne.

 

Se !

Nå danser de..

 

 

Nannah 2017

 

Bilde: M. Keane

 

En bønn.



 

 

Nei,

jeg vil ikke ha evig liv.

Jeg ber om mye mer

enn det !

 

Jeg vil være Skogduens øyne.

Jeg vil ha Havørnenes vinger,

og hørselen til en flaggermus.

 

Jeg vil kunne løpe over fjellviddene

følge vinder og værdrag mot vår

sammen med en flokk Villrein.

 

Jeg vil stå helt stille med senket hode

i ei grunn bakevje

en grytidlig regnvåt morgen i juli,

og kjenne Gråhegras hjerte banke i meg.

 

Jeg vil jage med ulveflokker.

Knurre, glefse, kjenne dyret i meg våkne

og hyle beruset av blod mot fullmånen.

 

....og når jeg har gjort alt dette

 

Da vil jeg bli

den første Svarttrostungen

som klekkes hver vår...

og bysses til ro av

verdens vakreste

vuggeviser.

 

Inn i den evige søvnen..

 

 

Nannah 2017

 

Bilde: Lillejord  av Nannah 2016

 

 

 

 

 

Vindfall.



Jeg veit ikke hvordan

jeg skal bite tenna sammen,

og gå på med krum hals.

Når jeg er tannlaus,

har skrøpelige bein,

og  nakken

allerede er

krumbøyd.

 

Hvorfor

skal jeg

behandle "min neste"

som meg selv

når selvforakt

er alt jeg har.

 

Det er umulig å stå støtt

i stormen

når du er

ei vindfelt

tørrgran.

 

Ei rotvelt.

 

 

Nannah 2017

Et oppgjør.

A piercingly bright curtain of stars is the backdrop for this beautiful image taken by astronomer Håkon Dahle. The silhouetted figure in the foreground is Håkon himself surrounded by just a couple of the great dark domes that litter the mountain of ESO?s La Silla Observatory. Many professional astronomers are also keen photographers ? and who could blame them? ESO sites in the Atacama Desert are among the best places on Earth for observing the stars, and for the same reason, are amazing places for photographing the night sky. Håkon took these photos while on a week-long observing run at the MPG/ESO 2.2 -telescope. During this time, the telescope was occasionally handed over to a different observing team, giving Håkon the opportunity to admire the starry night ? as well as to capture it for the rest of us to see. The Milky Way is brighter in the Southern Hemisphere than in the North, because of the way our planet?s southern regions point towards the dense galactic centre. But even in the South, the Milky Way in the night sky is quite faint in the sky. For most of us, light pollution from our cities and even the Moon can outshine the faint glow of the galaxy, hiding it from view. One of the best aspects of La Silla Observatory is that it is far away from bright city lights, giving it some of the darkest night skies on Earth. The atmosphere is also very clear, so there is no haze to further muddy your vision. The skies at La Silla are so dark that it is possible to see a shadow cast by the light of the Milky Way alone. Håkon submitted this photograph to the Your ESO Pictures Flickr group. The Flickr group is regularly reviewed and the best photos are selected to be featured in our popular Picture of the Week series, or in our gallery.

Vi håper, vi venter, og ber.

til Guder vi aldri har sett.

Vi tror at det finnes rettferdighet.

at godheten alltid får rett.

 

Som storøyde, nyfødte barn

lar vi oss troskyldig lede

av løfter om evige liv

i fri og bekymringsløs glede.

 

Men, ingen leder vår vei.

Det er ingen som styrer vår skute.

Det fins ingen nådig Gud !

Det er bare stjerner der ute !

 

Det fins ingen trøstende hånd

som stryker ditt kinn hver kveld,

men alltid vil jorden ha menneskebarn

som makter å tro på seg selv.

 

Nannah 2017

 

Foto: Ukjent

Den tredje dagen..



 

 

Så har de drept han !!

Han som slo rot

i din sjel.

Nå har all  menneskeondskapen

slått han i hel !

 

Nå hviler han blodløs

og hvit i ditt evige sinn.

Der inne vil aldri

en levende mer

slippe inn.

 

*******************************

 

Så går du

når morgenen fødes..

du har ikke fred.

Ennå en gang

vil du søke hans lys

for å be...

 

Du ser ikke han du forlot,

og du vender deg om!

Du faller på kne

da du fatter

at graven er tom !!

 

Du faller...

men inni deg

stiger en jublende sky.

Han er ikke borte, Maria !

Han er født

på ny !!

 

Den tredje dagen...

Han er ikke død

likevel !!

 

En annen Maria

går hjem

gjennom byen

i kveld.

 


 

 

Nannah 2017

 

 

Oss.



 

 

Du burde skrive om kjærlighet

sa du...

men

hvordan kan jeg skrive

latteren din

håret ditt mellom fingrene mine

lukten av din sovevarme hud.

De store, varme hendene dine

som elsker å kile meg på magen.

 

Jeg kan ikke skrive

pusten din,

mykheten på innsiden

av lårene dine

smaken av deg

på fingrene mine

 

Øynene dine

som drukner seg

i mine

blått i blått.

 

Du i meg

vått

i vått.

 

Nannah 2017

 

 

 

Siste reis.



 

 

Da svinger den inn

foran meg på veien

Så stor at den skygger for sola,

og sluker gleden min

som var så full av liv

og vår.

 

Dødens bil.

 

Fandens øyne

lyser røde

ut av baklyktene

den flyter over

av ulykkelige

livredde sjeler

som slynges

mot meg.

Biter, krafser, og kryper

seg inn under huden på meg.

Jeg må stoppe

jeg ser ingen ting

må ha luft,

må ha lys

før hele min sjel

blir fortært og

og sugd inn i denne bilen

 

De vet  hvor de skal.

Redsel lukter

Jeg lener panna mot rattet

Vil ikke føle !

Ikke se !

Ikke tenke !

men,

en stor kjøttfull bit

av min såre sjel

har hengt seg fast

på baklemmen

der den gråter

i bloddryppende avmakt.

***********************

 

Når du ikke har noen hud

å gjemme deg i

føles det akkurat

sånn

å bli liggende bak

en dyretransport

på vei

til slaktehuset...

 

Nannah 2017

 

 

Påske.

 



 

 

Det er så lenge siden

den påsken..

 

Da vi kom ut i dagen

ut i vårsola

vi var unge,

men denne påska

var vi urgamle, tørre, og utbrukte.

Vi hadde levd et helt liv

i løpet av ei kort uke.

Nå var alt forbi.

 

Vi kjørte hjem i taushet

byen var så skremmende grå

sola fargeløs,

og likegyldig.

Jeg hadde ingen ord

de lå igjen

innpakket i et

rosa strikketeppe

i ei bitte-lita,

hvit kiste.

 

Nannah 2017

 

 

i

Birdie.




 

 

På huk i vinduskarmen

stirre med vidåpent fugleblikk

ut i svarte natta.

Huske alt...

Krumme tærne om vannbrettet

kjenne alle muskler spenne seg

Du er så klar.

 

Slippe opp

slippe taket

slippe  deg ut

i det svarte

store

 

Øyeblikket da du faller

dras mot jorda...

raset som går inne i deg..

Det stumme skriket

før du fatter

at du har vinger.

 

Nannah 2017

Avgang.



 

 

Engang

vil jeg ta steget

ut av mørket.

Klatre opp

på taket

og slippe løs

håret.

 

La det flomme

over  nattehimmelen

som et gyllent

fiskegarn

til å fange stjerner i.

 

Når båten ,

for det er klart

jeg har en båt

fortøyd der oppe

til pipa...!

 

Når den er full

skal jeg ro

fnisende

vekk,

og aldri

se meg

tilbake.

 

Nannah 2017

 

 

Bilde: Nannah.

 

 

Trøst



 

 

Hold fast

ved følelsen

 

...av myke silkekjoler

som glir kjærtegnende over hodet

og smyger seg forførerisk inn til din kropp

 

Glem ikke varmen

fra alle hendene

som har holdt i dine.

Alle kinn

som har møtt  deg

i en kjærlig omfavnelse.

Alle myke kyss

på hud og lepper.

 

Glem aldri beruselsen

av kropp mot kropp

på varme svaberg,

i mjuke dyner,

eller hastig ...på forbudte steder

i hemmelighet.

 

Glem ikke lyden av latter,

og vennskap.

Av gode ord

over kjøkkenbordet .

 

 

La lyset brenne i deg

fra alle somre som har gått,

og bevar troen på strålende dager

 som skal komme.

 

Gjem på alle dine brukte timer,

og tell dem nøye.

 

Når dagene blir vonde,

skyggene fulle av skrømt,

og hånden din tom.

 

Har du gjemt

alt det magiske,

det vakre, og

verdifulle

livet hadde

å by deg.

 

Langt inne

i hjertedypet.

 

Kan du aldri

noensinne

gå til grunne.

 

Nannah 2017

 

 

Bilde: Odilion

 

 

 

 

Her.



 

 

Jeg er så nær meg

nå.

Huden er min

hud.

Jeg eier meg,

rører ved meg

og berører.

Ingenting er så

stille

som hud

Myke bølger

over svaberg.

 

Mine hjerteslag.

 

Nannah 2017

 

Bilde: H Matisse

 

Bak Hildurs hus.



Bak Hildurs hus slutter natta.

Der dukker hovedveien opp

etter å ha falt i søvn ute på brua.

Nå putrer den muntert av små morgenpigge biler.

 

Bak Hildurs hus strekker sola på seg,

gjesper over takskjegget,

og smyger seg hutrende bortover Holterjordet.

 

Bak Hildurs hus våkner kråkene,

postmannen,

søppelbilen,

han som skrur av veibelysningen,

og den grønne skolebussen.

 

Bak Hildurs hus jubler fuglesangen,

båndbikkjene bjeffer mot  nabokatta,

og Hestehoven slår ut i blomst.

 

Bak Hildurs hus  spiller Nitimen gamle slagere,

det lukter nykokt kaffe, og

hjembaka brød med Pultost.

 

 

 

Nannah 2017

 

Foto: Nannah

Marsettermiddag.

 

 



Åh, dette varmgule ettermiddagslyset i mars !

Det får en vintertung kropp

til å ta forsiktige,

små dansetrinn

på verandatrappa.

Riste håret ut av lua, og

ta hanskene av seg,

Kjenne

at sola varmer mot kinnet

se håndbaken få en gyllen glød

med løfter om latter i seg.

 

I marsettermiddager

rødmer sola litt forlegent

 ved tanken på

kilen sommervind

mot naken hud

Før hun dukker sjenert

ned bak naboens hus,

fniser litt ved hushjørnet,

og overlater meg

med iskalde fingre

og ører

til den

kommende

seinvinterkvelden.

 

Nannah 2017

 

 

Foto: Winter sunsett...ukjent fotograf

 

Ego.



 

 

Så bitteliten

ubetydelig

i den svære natta.

 

Allikevel

en kjempe

når jeg rekker

armene opp

mot  evigheten,

og favner

hele Melkeveien !

 

Nannah 2017

 

Bilde:  Moonwalk...Nannah

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
Nannah......

Nannah......

57, Sørum

Hei, jeg heter Hanne (Nannah) Jeg dikter og lager musetegnet datagrafikk. Velkommen inn i min verden. I 2013 kom min første diktsamling "Jordoppgang" ut. Jeg har hatt flere separatutstillinger blant annet på Stasjonsgalleriet, på Valstad, og Bankgården legekontor. Diktkvelder sammen med musiker Laara Stinnerbom, og jeg har deltatt på mange fellesutstillinger... blant annet 2 ganger på Romeriksutstillingen... som er en juryert utstilling ...med mine "musebilder" og fotokunst.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

Jeg anbefaler

hits