Juninatt. (Til Ma. )



.

 

Du fødtes i ei anna sommernatt

med duft av blå syriner da som  nå.

et lite hjerte tett inntil et stort

en lykke til å ta og føle på

og utenfor var juninatta blå..

 

Du vandret gjennom livets blomstereng

blant tistler, og markjordbær på strå,

og det kom regnværsdager inn fra vest

men like vel  fortsatte du å gå

for inni deg var juninatta blå..

 

Du gikk igjennom skoger, over fjell,

og ned i dyp dit solen aldri  når.

Men alltid holdt du blikket rent og klart,

og alltid trodde du på neste vår

Og livets mange juninetter går...

 

Så kom den aller siste jordenatt.

Jeg sitter her med handa di i min

og føler meg så inderlig forlatt.

Jeg vet at siste timen  snart er omme,

og ser deg langsomt fylle hele rommet.

 

....og utenfor er juninatta blå..

 

...og et sted langt der ute har den sikkert

stjerner på.

 

To hjerter sammen...

ditt har stilnet nå....

 

Nannah 2017

 

 

På randen



 

Er det nå

jeg kan bryte sammen ?

 

Eller nå...kanskje?

 

Når styrken renner ut

gjennom fingertuppene,

og drypper i seige dråper

ned på gulvet..

kan det være litt lov da ?

 

Eller når slitne ul samler seg

i kø bak i halsen et sted..

og krafser seg ut

og fram..

Er det lov å føle at knærne svikter da?

 

Eller ?

Nå kanskje?

 

Om det passer

for dere ?

 

Ikke det....

 

Ok

 

Så får jeg føre

det opp 

på morgendagens

agenda da...

 

Lørdag

Kl. 9.35

Bryte sammen.

 

Nannah 2017

 

 

Musemalt bilde av nannah.

 

 

Den som mangler..



 

 

Det er ingen

som tar mer plass

enn den som 

er borte for godt.

 

Den tomme stolen

fyller brått

hele stua.

 

Tøflene 

i entreen

skriker 

som

svarte utropstegn

 

Brillene

på kryssordbladet

stirrer blindt

og storøyd

ut i rommet.

 

Den som mangler

fyller

et helt hus

til randen

med 

øredøvende

tomhet.

 

Nannah 2017

Hvite sjøstjerner. ( Til Richard)



 

 

Jeg skulle ønske

det var vann på månen !

Da skulle jeg

hatt båten min fortøyd der.

Vuggende stille

i et hvitt hav

For månevann

er hvitt !

 

Og min lille røde båt

ville være

det eneste røde

på månen..

 

Og om mange, mange år

når du tror jeg er død

og borte..

Kan du bare finne fram

kikkerten du fikk til jul

og kikke opp.

Du

finner fort

den lille

røde prikken

Det er meg !

Som ror

i båten min,

og fanger

hvite sjøstjerner.

 

Nannah 2017

Se, nå danser de !



 

Visst lengter jeg inn !

Hvem gjør  ikke det...

Inn dit hvor det er lyktelys

fra mange sjeler å speile seg i.

 

Der varmen sprer seg

som fra en sprakende ild i en stivnet vinterskog

De beslektede hjertenes leirbål.,

 

men når jeg går inn,

om jeg gjør det...

snakker de et språk jeg ikke forstår.

De røde ansiktene har gapende, mørke munner.

Det kommer ord ut av dem

som ligner på latter,

og jeg skjønner ikke hva de ler av...

 

Jeg står utenfor manesjen

og vet at her skal jeg alltid stå..

De mangler ikke meg

der inne.

 

Se !

Nå danser de..

 

 

Nannah 2017

 

Bilde: M. Keane

 

En bønn.



 

 

Nei,

jeg vil ikke ha evig liv.

Jeg ber om mye mer

enn det !

 

Jeg vil være Skogduens øyne.

Jeg vil ha Havørnenes vinger,

og hørselen til en flaggermus.

 

Jeg vil kunne løpe over fjellviddene

følge vinder og værdrag mot vår

sammen med en flokk Villrein.

 

Jeg vil stå helt stille med senket hode

i ei grunn bakevje

en grytidlig regnvåt morgen i juli,

og kjenne Gråhegras hjerte banke i meg.

 

Jeg vil jage med ulveflokker.

Knurre, glefse, kjenne dyret i meg våkne

og hyle beruset av blod mot fullmånen.

 

....og når jeg har gjort alt dette

 

Da vil jeg bli

den første Svarttrostungen

som klekkes hver vår...

og bysses til ro av

verdens vakreste

vuggeviser.

 

Inn i den evige søvnen..

 

 

Nannah 2017

 

Bilde: Lillejord  av Nannah 2016

 

 

 

 

 

Vindfall.



Jeg veit ikke hvordan

jeg skal bite tenna sammen,

og gå på med krum hals.

Når jeg er tannlaus,

har skrøpelige bein,

og  nakken

allerede er

krumbøyd.

 

Hvorfor

skal jeg

behandle "min neste"

som meg selv

når selvforakt

er alt jeg har.

 

Det er umulig å stå støtt

i stormen

når du er

ei vindfelt

tørrgran.

 

Ei rotvelt.

 

 

Nannah 2017

Et oppgjør.

A piercingly bright curtain of stars is the backdrop for this beautiful image taken by astronomer Håkon Dahle. The silhouetted figure in the foreground is Håkon himself surrounded by just a couple of the great dark domes that litter the mountain of ESO?s La Silla Observatory. Many professional astronomers are also keen photographers ? and who could blame them? ESO sites in the Atacama Desert are among the best places on Earth for observing the stars, and for the same reason, are amazing places for photographing the night sky. Håkon took these photos while on a week-long observing run at the MPG/ESO 2.2 -telescope. During this time, the telescope was occasionally handed over to a different observing team, giving Håkon the opportunity to admire the starry night ? as well as to capture it for the rest of us to see. The Milky Way is brighter in the Southern Hemisphere than in the North, because of the way our planet?s southern regions point towards the dense galactic centre. But even in the South, the Milky Way in the night sky is quite faint in the sky. For most of us, light pollution from our cities and even the Moon can outshine the faint glow of the galaxy, hiding it from view. One of the best aspects of La Silla Observatory is that it is far away from bright city lights, giving it some of the darkest night skies on Earth. The atmosphere is also very clear, so there is no haze to further muddy your vision. The skies at La Silla are so dark that it is possible to see a shadow cast by the light of the Milky Way alone. Håkon submitted this photograph to the Your ESO Pictures Flickr group. The Flickr group is regularly reviewed and the best photos are selected to be featured in our popular Picture of the Week series, or in our gallery.

Vi håper, vi venter, og ber.

til Guder vi aldri har sett.

Vi tror at det finnes rettferdighet.

at godheten alltid får rett.

 

Som storøyde, nyfødte barn

lar vi oss troskyldig lede

av løfter om evige liv

i fri og bekymringsløs glede.

 

Men, ingen leder vår vei.

Det er ingen som styrer vår skute.

Det fins ingen nådig Gud !

Det er bare stjerner der ute !

 

Det fins ingen trøstende hånd

som stryker ditt kinn hver kveld,

men alltid vil jorden ha menneskebarn

som makter å tro på seg selv.

 

Nannah 2017

 

Foto: Ukjent

Den tredje dagen..



 

 

Så har de drept han !!

Han som slo rot

i din sjel.

Nå har all  menneskeondskapen

slått han i hel !

 

Nå hviler han blodløs

og hvit i ditt evige sinn.

Der inne vil aldri

en levende mer

slippe inn.

 

*******************************

 

Så går du

når morgenen fødes..

du har ikke fred.

Ennå en gang

vil du søke hans lys

for å be...

 

Du ser ikke han du forlot,

og du vender deg om!

Du faller på kne

da du fatter

at graven er tom !!

 

Du faller...

men inni deg

stiger en jublende sky.

Han er ikke borte, Maria !

Han er født

på ny !!

 

Den tredje dagen...

Han er ikke død

likevel !!

 

En annen Maria

går hjem

gjennom byen

i kveld.

 


 

 

Nannah 2017

 

 

Oss.



 

 

Du burde skrive om kjærlighet

sa du...

men

hvordan kan jeg skrive

latteren din

håret ditt mellom fingrene mine

lukten av din sovevarme hud.

De store, varme hendene dine

som elsker å kile meg på magen.

 

Jeg kan ikke skrive

pusten din,

mykheten på innsiden

av lårene dine

smaken av deg

på fingrene mine

 

Øynene dine

som drukner seg

i mine

blått i blått.

 

Du i meg

vått

i vått.

 

Nannah 2017

 

 

 

Siste reis.



 

 

Da svinger den inn

foran meg på veien

Så stor at den skygger for sola,

og sluker gleden min

som var så full av liv

og vår.

 

Dødens bil.

 

Fandens øyne

lyser røde

ut av baklyktene

den flyter over

av ulykkelige

livredde sjeler

som slynges

mot meg.

Biter, krafser, og kryper

seg inn under huden på meg.

Jeg må stoppe

jeg ser ingen ting

må ha luft,

må ha lys

før hele min sjel

blir fortært og

og sugd inn i denne bilen

 

De vet  hvor de skal.

Redsel lukter

Jeg lener panna mot rattet

Vil ikke føle !

Ikke se !

Ikke tenke !

men,

en stor kjøttfull bit

av min såre sjel

har hengt seg fast

på baklemmen

der den gråter

i bloddryppende avmakt.

***********************

 

Når du ikke har noen hud

å gjemme deg i

føles det akkurat

sånn

å bli liggende bak

en dyretransport

på vei

til slaktehuset...

 

Nannah 2017

 

 

Påske.

 



 

 

Det er så lenge siden

den påsken..

 

Da vi kom ut i dagen

ut i vårsola

vi var unge,

men denne påska

var vi urgamle, tørre, og utbrukte.

Vi hadde levd et helt liv

i løpet av ei kort uke.

Nå var alt forbi.

 

Vi kjørte hjem i taushet

byen var så skremmende grå

sola fargeløs,

og likegyldig.

Jeg hadde ingen ord

de lå igjen

innpakket i et

rosa strikketeppe

i ei bitte-lita,

hvit kiste.

 

Nannah 2017

 

 

i

Birdie.




 

 

På huk i vinduskarmen

stirre med vidåpent fugleblikk

ut i svarte natta.

Huske alt...

Krumme tærne om vannbrettet

kjenne alle muskler spenne seg

Du er så klar.

 

Slippe opp

slippe taket

slippe  deg ut

i det svarte

store

 

Øyeblikket da du faller

dras mot jorda...

raset som går inne i deg..

Det stumme skriket

før du fatter

at du har vinger.

 

Nannah 2017

Avgang.



 

 

Engang

vil jeg ta steget

ut av mørket.

Klatre opp

på taket

og slippe løs

håret.

 

La det flomme

over  nattehimmelen

som et gyllent

fiskegarn

til å fange stjerner i.

 

Når båten ,

for det er klart

jeg har en båt

fortøyd der oppe

til pipa...!

 

Når den er full

skal jeg ro

fnisende

vekk,

og aldri

se meg

tilbake.

 

Nannah 2017

 

 

Bilde: Nannah.

 

 

Trøst



 

 

Hold fast

ved følelsen

 

...av myke silkekjoler

som glir kjærtegnende over hodet

og smyger seg forførerisk inn til din kropp

 

Glem ikke varmen

fra alle hendene

som har holdt i dine.

Alle kinn

som har møtt  deg

i en kjærlig omfavnelse.

Alle myke kyss

på hud og lepper.

 

Glem aldri beruselsen

av kropp mot kropp

på varme svaberg,

i mjuke dyner,

eller hastig ...på forbudte steder

i hemmelighet.

 

Glem ikke lyden av latter,

og vennskap.

Av gode ord

over kjøkkenbordet .

 

 

La lyset brenne i deg

fra alle somre som har gått,

og bevar troen på strålende dager

 som skal komme.

 

Gjem på alle dine brukte timer,

og tell dem nøye.

 

Når dagene blir vonde,

skyggene fulle av skrømt,

og hånden din tom.

 

Har du gjemt

alt det magiske,

det vakre, og

verdifulle

livet hadde

å by deg.

 

Langt inne

i hjertedypet.

 

Kan du aldri

noensinne

gå til grunne.

 

Nannah 2017

 

 

Bilde: Odilion

 

 

 

 

Her.



 

 

Jeg er så nær meg

nå.

Huden er min

hud.

Jeg eier meg,

rører ved meg

og berører.

Ingenting er så

stille

som hud

Myke bølger

over svaberg.

 

Mine hjerteslag.

 

Nannah 2017

 

Bilde: H Matisse

 

Bak Hildurs hus.



Bak Hildurs hus slutter natta.

Der dukker hovedveien opp

etter å ha falt i søvn ute på brua.

Nå putrer den muntert av små morgenpigge biler.

 

Bak Hildurs hus strekker sola på seg,

gjesper over takskjegget,

og smyger seg hutrende bortover Holterjordet.

 

Bak Hildurs hus våkner kråkene,

postmannen,

søppelbilen,

han som skrur av veibelysningen,

og den grønne skolebussen.

 

Bak Hildurs hus jubler fuglesangen,

båndbikkjene bjeffer mot  nabokatta,

og Hestehoven slår ut i blomst.

 

Bak Hildurs hus  spiller Nitimen gamle slagere,

det lukter nykokt kaffe, og

hjembaka brød med Pultost.

 

 

 

Nannah 2017

 

Foto: Nannah

Marsettermiddag.

 

 



Åh, dette varmgule ettermiddagslyset i mars !

Det får en vintertung kropp

til å ta forsiktige,

små dansetrinn

på verandatrappa.

Riste håret ut av lua, og

ta hanskene av seg,

Kjenne

at sola varmer mot kinnet

se håndbaken få en gyllen glød

med løfter om latter i seg.

 

I marsettermiddager

rødmer sola litt forlegent

 ved tanken på

kilen sommervind

mot naken hud

Før hun dukker sjenert

ned bak naboens hus,

fniser litt ved hushjørnet,

og overlater meg

med iskalde fingre

og ører

til den

kommende

seinvinterkvelden.

 

Nannah 2017

 

 

Foto: Winter sunsett...ukjent fotograf

 

Ego.



 

 

Så bitteliten

ubetydelig

i den svære natta.

 

Allikevel

en kjempe

når jeg rekker

armene opp

mot  evigheten,

og favner

hele Melkeveien !

 

Nannah 2017

 

Bilde:  Moonwalk...Nannah

Vargnatt.



Enkelte netter

blir verden så liten

herfra til brua

blir hele mitt univers

det som er bortenfor

blir en lengsel,

en legende,

og en gåte.

 

Lyset fra kraftstasjonen

tindrer som et Soria Moria slott

og lokker en søvnfattig vandrer

med et knytte av udrømte drømmer

over skulderen.

 

Fossen tier stille

for ikke å vekke trollet

som sover under brua,

og puster ut hvit, tett tåke

Livredde biler  lister seg over.

Bare baklysenes angstfylte nødblink

roper til meg

borte fra verdens ende.

 

Disse nettene

tasser lydløst som en ensom Gråbein

inn i sjelen min,

legger seg godt til rette der inne,

og snuser sultent

på det blodferske, skjelvende

hjertet mitt.

 

Først når morgengryet gjesper

engstelig mot øst.

Løfter han

en blodig snute

og synger i stykker natta.

 

Nannah 2017

 

Bilde: Nannah

Vuggevise midt på natta . (fritt etter Tom)



Syng en sang om slanter, og lomma full av gryn.

Byssalulle liten, du trenger ikke grine nå.

Del min lakenskrekk med meg

så lenge som du vil.

Vi glaner ut på månen

som er full og mild.

Så drøm....

 

Syng en sang om slanter, og lomma full av gryn.

Byssa, byssa liten, du trenger ikke grine mer.

Det er dugg i vinduskarmen

bedugget i ditt sinn.

Når du glir inn i drømmen

slipper ingen andre inn.

Så drøm...

 

Drøm om West Virginia, og om Storbritannia .

For når du drømmer ser du allting klart.

Når du blir mye større

vil du huske at vi satt

og lo i vinduskarmen,

og prata skit til langt på natt.

Så drøm....

bare drøm...

 

Nannah (og Tom)

 

Bilde: Nancy Tillman "sweet dreams"

Rotfast



 

 

Jeg er stående

plantet her.

Rotfast i denne jorda

med føttene forankret

i mørk muld.

Mine røtter søker

grunnvannet.

Det som gir styrke

vekst

og liv.

 

Jeg er stående

rotfast her

i min knedype jord.

Stø

trygg

men iblandt

kiler det lekent

av meitemark

mellom tærne.

Da løfter jeg armene,

strekker hals,

og når helt opp til stjernene

med tungespissen !

 

Nannah 2017

 

Bilde: Gustav Klimt " Livets tre"

Nannahs adventskalender 24.desember

 

Så er dagen endelig her , og vi setter kursen mot julaftenfeiring

i ny leilighet hos Ma og Pa.

Takk for følget her i bloggkalenderen i år.

Må dere alle får en god og fredfull jul.

 

Vi følger tradisjonen med  "Julenatt"

 

Til de som vandrer hvileløst ute i mørket
Til de utstøtte, til døgeniktene og
drukkenboltene.

Til loslitte uteliggere.
Til ensomme gærninger som roper ut
sin angst mot nattehimmlen..

Til utslitte husmødre og oppofrende hustruer...
Til alle skilte "annahverjul" foreldre som lengter etter
ungene sine i julenatta.

Til nattevakten som våker trofast
ved sykeleiet.
Til taxisjåføren som følger min gamle
nabo trygt inn i natt.

Til redde unger i hjem hvor alkoholen
har bytta plass med jesusbarnet.
Til alle redde dyr, gitt som ubetenksomme
julegaver...

Til de som har mistet og ikke tror livet kan
leves etter tapet.
Til de som aldri har eid, men bærer lengselen i seg...

Til han som slukker lysene når siste gjesten
har snublet seg hjem.
Til hun som IKKE er jomfru Maria på hjørnet av Skippergata og Carl Johan.

En tanke til alle de jeg ikke kan nå...

Måtte Vår Herre holde sitt lys over dere
denne julenatten.

 

Nannah  2007

 

Og tradisjonen tro...Jussi Bjôrling   O' Helga natt  http://www.youtube.com/watch?v=kVYCudlVMSM

 

Illustrasjon: Vinterby   Nannah

Nannahs adventskalender 23.desember

 

 

Lille julaften er her, og freden senker seg i Bestemorhuset.

Vi har både vaska gølve og børi ved, så oss er det ingen fare med.

Jula kan bare komme.

 

En litt annerledes jul blir det i år. Ma og Pa har flyttet i leilighet, og

barndomshjemmet mitt er solgt. Jeg skal innrømme at det var en spesiell

følelse da jeg gikk rundt i det tomme huset i dag etter å ha fjernet

"til salgs skiltet"...og tenkte på alle lille-julaftener  huset har summet av

liv og forventning. Nå er det bare tomt...

Ma og Pa og alt som var "hjemme" har bare flyttet litt på seg, og det

føles litt rart, men også veldig fint. Vi skal feire julaften hos dem,

og det blir helt sikkert hyggelig.... selv om tankene kanskje vil gå til andre julaftener

da Bestemor, Ma og jeg vasket opp etter middagen og hørte julesanger ute på kjøkkenet

mens freden senket seg over "herrene" i stua.

 



 





 

 

Livet består av avskjeder, men etter hver avskjed kommer en ny begynnelse...

livet står aldri stille...heldigvis.  Så takk for alle juler, Tangeveien 2 !!

Du har vært en fin ramme om familien vår. Nå får du en ny familie å ta vare på .

Vær snill med dem, da !

 



 

Her er "Da capo"  fra lille julaften 1992 http://tv.nrk.no/serie/da-capo/FKUT01002092/23-12-1992

Nannahs adventskalender 22.desember

Dagen i dag blir travel, men god...og jeg fikk akkurat det

jeg ønsket meg i julegave på forskudd. !!

 

En gang i en fjern barndom ønsket jeg meg snø til jul.

Det gjør jeg ennå, men det er ikke like viktig lenger.

 



 

 

Julesnø.

 

Det sitter en unge på ei huske en gråkald desemberformiddag...ja, det er ikke hvilken som helst formiddag heller!

Det er lille julaften!

Ungen skotter mismodig opp mot det store stuevinduet der hu Mamma er i ferd med å henge opp de nystrøkne, hvite kappegardinene.

Hu vart kasta ut nå  ista. Hu Mamma sa at hu bare fløy i veien...så nå fikk a ta seg en tur ut å leke....men ungen leker ikke.

Hu skuler mistrøstig på det frosne, brune graset. Det skal ikke se ut sånn nå når det er julaften i morra! Det må jo væra snø!

Åssen skal Nissen komma fram uten snø?

Hu Mamma sa ved frokostbordet at det var jo ikke for seint...det kunne godt komma snø enda...men ungen er mismodig...

Hu ser opp og der kommer naboungen flygende nedover mot huska.

Hu har nok også blitt kasta ut, ja...men hu har noe med seg. En sukkertøyeske! Tuttifrutti !

Det er sjelden vare...og letter litt på sinnstemningen.

Dom husker etter tur...dom synger alle julesanga dom kan...

.og suger på sur-søte sukkertøy som gir en kort smak av sommer i munnen, og dom prater om morradagen

. Naboungen sier at hu har finni julepresanger lagra i skapet oppe på gangen...så nå veit hu hva hu får til jul.

Hu virker så fornøyd over det....men Ungen blir stiv av skrekk ved tanken.

Hu vill ikke veta! Da blir det ikke orntlig jul.. Da blir det jo ikke no å glede seg til da...

 

Dom har pakker i gangskapet hjemme og, hu har nok sett det....og hu lurte litt på hvorfor dom lå der når det var Nissen som kom med dom

...men da sa han Pappa at hu måtte jo skjønne at Nissen måtte lagre pakkene litt på forhånd.

Han kunne jo ikke få med seg presanger til all verdens unger i en eneste sekk !

Det synes ungen var lurt tenkt, og hu vokter seg væl for å ikke komma nær gangskapet

 

Hu Mamma roper at det er mat...og da er ikke ungen sein om å skynde seg inn.

Mat er godt.. Mat vill hu ikke gå glipp av. Hu roper "hade" til naboungen og flyr inn til hu Mamma

Av med boblebukser og jakke....stillongs, votter og lue...

 

Dom sitter ved kjøkkenbordet, det lukter julereint og hu Mamma har hengt opp kjøkkengardina med Nisser på...

.og på benken er det nystrøken nisseduk, og de to små røde julestakene med lys i..

. over benken henger nisseløper'n der du kan se på hvordan nissene har det i jula.

Ungen fryser på ryggen av fryd og forventning der hu sitter på en kjøkken tabu'rett, vifter med tærne, og spiser grovbrød med prim .

Hu prøver å smug-gjømme ei tørr brødskorpe bak Mjølkeflaska...men hu Mamma ser alt...

På kjøkkengulvet står den digre esken med julepynt som han Pappa bar ned fra loftet i dag tidlig.

Når dom er ferdige med å spise ...og ungen har sagt takk for maten....går hu bort til esken og stikker nesa nedi den...

.det lukter kaldt loft, støv og julelukt !

 

Det finnes en liten eske ned i den store som er bare ungens. Den får hu med seg inn på rommet sitt og kan hente fram skattene fra sist jul.

Et juletre i papp, et bilde, de to fine lysene forma som en engel og en snømann som hu aldri har råd til å brenne,

den lille røde grisen, to små porselensnisser og den fine, fine julenissen som hu fikk i fjor jul av hu Bestemor.

Den får sitte på senga. Hu ser seg stolt rundt i rommet. Nå ble det julefint her !

Nå kan det godt bli kvelden. Nå kan han Pappa godt komme hjem.

Så kan han sette opp juletreet i stua...mens ungen bader i sinkbalja på kjøkken golvet ....får på rein pysj ...og får være med å pynte...

 

Da står hu mamma i døra med ett...- " Har du sett ut, Nannah" ? Ungen bråsnur seg...

-"Åååhhhhhh, Mamma !! Det snør!"

Ja visst snør det ! Hu mamma klemmer ungen sin. - "Hva var det jeg sa!"

Ungen frigjør seg fra klemminga og våte mamma-nusser.

Det snør! Det snør!!!

 

Det sitter en unge på knea oppå bordet foran vinduet på rommet sitt..

.i blå genser, rød strømpebukse og tøffler...hu sitter helt , helt stille og lener hue bakover og ser opp i snøen.

Når en sitter sånn så er det akkurat som at en kan fly. Oppover og oppover...gjennom snøen...høyere og høyere..

.helt opp til englene, og jesusbarnet, og Julenissen !!

Ååhhh, og nå er det jo helt sikkert nå !!

Julenissen kommer i morra. På kjelken, som er makan til ungens...og med sælbuvottene hans Pappa.

Når ungen blir stor skal hu kanskje strikke votter til Nissen. Så han ikke behøver å låne dom hver jul....

 

Det sitter en ungen på knea i vinduet...og veit at nå ...akkurat nå....kan jula bare komma..

 

Nannah 2010

 

Dumdum boys....Stjernesludd  http://www.youtube.com/watch?v=tOVx7myiXCk

Nannahs adventskalender 21.desember

 

En gang var byen min, og den var en god by og bo i.

Det er nok Oslo fremdeles, men den er ikke min lenger.

Så jeg tillater meg å mimre litt over "gamle dager"

sånn omtrent midtveis på 80 tallet ! 

 



















En liten film...for oss nostalgikere !

 

http://tv.nrk.no/program/FOLA21000483/det-er-saa-mange-ting-i-byen-vi-aldri-ser

Nannahs adventskalender 20.desember

 

I dag har jeg laget Plukksylte !  Det er en favoritt på julebordet, og jeg tror William

ville bli fryktelig skuffet om ikke Plukksylta kom på bordet i jula. Det er verdens enkleste

måte å lage å sylte på. Her er oppskrifta!

( jeg glemte å ta bilder selv så jeg måtte låne noen hist og pist på Google)

 

 

2-3 ferske, store svineknoker

salt og pepper

gjerne løk, laubærblad og hel pepper også

gelatinpulver

1/2 l kraft fra svineknokene

4-5 små former. Eller 2 store.

 


 

Kok ( simre) svineknokene i lettsaltet vann i minst 3 timer. Ønsker du

løk, laubærblad  osv. i vannet tilsetter du det. Jeg bruker kun hel pepper.

 



 

Når kjøttet løsner fra bena er knokene klare. Ta vare på kraften.

Rens knokene og hakk kjøtt og fett med en skrap kniv. Viktig å gjøre dette

mens kjøttet er så varmt som mulig. Da binder sylta bedre.

Ha alt i en stor bolle. Bland 3-4 ss Gelatinpulver med 1 ss salt og 2-3 ts kvernet pepper.

Smak på kjøttet før du krydrer. Kanskje er det salte nok.

Om du vil kan du tilsette nellik og allehånde for mer julete smak.

 



Fyll i formene litt av gangen og strø en stor teskje gelatin/krydder mellom hvert lag.

Jeg bruker å ha tre lag, og en halv teskje på toppen. Press det godt sammen i formen.

 



 

Kok opp ca 1/2 liter av kraften og øs glovarm kraft over kjøttet i formene.

Det skal ikke svømme i kraft. Bare så mye at du ser det pipler opp gjennom kjøttet

og dekker toppen så vidt.

 

Sett formene kaldt. De avkjølte formene dekkes med lokk,

og fryses.  Eller settes i kjøleskapet om du skal bruke dem

i løpet av 3-4 dager.

Smaker nydelig med sennep og rødbeter til, og er en kjempefin

liten vertinnegave for eksempel sammen med et glass hjemmelaget sennep.

 



 

Herlig liten "julestemning" fra NRK 2013 http://tv.nrk.no/program/KMTE30002413/glade-jul

Nannahs adventskalender 19.desember

 

En gammeldags juleaften.

 



 

 

Vinden pep i de gamle lønner og linder utenfor vinduene mine, sneen føk ned igjennom gaten, og himmelen var så mørk som en desemberhimmel kan være her i Kristiania. Mitt humør var like så mørkt. Det var juleaften, den første jeg ikke skulle tilbringe ved den hjemlige arne. For noen tid siden var jeg blitt offiser, og hadde tenkt å glede mine gamle foreldre ved mitt nærvær, hadde håpet å vise meg for hjembygdens damer i glans og herlighet. Men en nervefeber brakte meg på hospitalet. Derfra var jeg kommet ut først for en ukes tid siden, og jeg befant meg nu i den meget lovpriste rekonvalesent- tilstand. Jeg hadde skrevet hjem efter Storborken og fars finnmut, men brevet kunne knapt nå frem til dalen før annen juledag, og først under nyttår kunne hesten ventes hit. Mine kamerater var reist fra byen, og jeg hadde ikke en familie jeg kunne hygge meg ved. De to gamle jomfruene som jeg losjerte hos, var visstnok godslige og snille mennesker, og de hadde tatt seg av meg med stor omhu i begynnelsen av min sykdom. Men deres hele måte å være på var altfor meget av den gamle verden til riktig å falle i ungdommens smak. Deres tanker dvelte helst ved fortiden, og når de, som ofte kunne hende, fortalte meg historier om byen og dens forhold, minte det, både ved innhold og ved den naive oppfatningsmåten, om en svunnen tid. Med dette naive damers gammeldagse vesen stemte også huset de bodde i, godt overens. Det var en av disse gamle gårdene i Tollbodgaten, med dype vinduer, lange skumle ganger og trapper, mørke rom og lofter, hvor man uvilkårlig måtte tenke på nisser og spøkeri, nettopp en slik gård - kanskje det var den samme - som Mauritz Hansen har skildret i sin fortelling: "Den gamle med kysen". Mine vertinners omgangskrets var dessuten meget innskrenket; foruten en gift søster kom der aldri andre enn et par kjedelige madammer. Det eneste opplivende var en vakker søsterdatter, og noen muntre, livlige brorbarn, som jeg alltid måtte fortelle eventyr og nissehistorier.

Jeg prøvde å adsprede meg i min ensomhet og min mismodige stemning ved åse på alle de mange menneskene som ferdes opp og ned ad gaten i snefokk og vind, med rødblå neser og halvlukte øyne. Det begynte å more meg å iakkta livet og travelheten som hersket over i apoteket: døren sto ikke et øyeblikk, tjenestefolk og bønder strømmet inn og ut, og ga seg til åstudere signaturene når de kom ut på gaten igjen. Det så ut til at noen greide å tyde dem; men andre sto lenge og grundet og ristet betenkelig på hodet; oppgaven var nok for vanskelig for dem. Det skumret; jeg kunne ikke skjelne ansiktene lenger, men stirret over på den gamle bygningen. Således som apoteket da var, sto det med sine mørke rødbrune vegger, spisse gavler, og tårn med værhaner og blyvinduer, som et minne om bygningskunsten i fjerde Kristians tider. Bare svanen var da som nu meget adstadig, med gullring om halsen, ridestøvler på føttene, og vingene spent til flukt. Jeg var just i ferd med å fordype meg i betraktninger over fengslede fugler, da jeg ble avbrutt av støy og barnelatter i sideværelset og en svak, jomfrunalsk banking på døren.

På mitt "Kom inn" tren den eldste av mine vertinner, jomfru Mette, inn med et gammeldags kniks, spurte hvordan jeg hadde det, og ba meg under mange omsvøp ta til takke hos dem om aftenen. "De har ikke godt av å sitte så alene her i mørket, snille hr. løytnant," la hun til, "vil De ikke komme inn til oss med det samme? Gamle mor Skau og min brors småpiker er kommet; kanskje det vil adsprede Dem litt. De holder jo så meget av de glade barna."

Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete rullsærsstoler og en av disse kanapéene som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate eller røde kjoler.

"De må sannelig unnskylde, hr. løytnant, at vi ikke har tent lys ennu," sa jomfru Cecilie, den yngre søsteren, som i dagliglaget alminnelig kaltes Sillemor, og kom meg i møte med et kniks, make til søsterens; "men barna tumler seg så gjerne ved ilden i skumringen, og mor Skau hygger seg også ved en liten passiar i ovnskroken."

"Passiar meg hit, passiar meg dit, du koser deg selv ved en faddersladder i skreddertimen, Sillemor, og så skal vi ha skylden," svarte den gamle, trangbrystede dame som ble titulert mor Skau. "Nei se, god aften, far! Kom og sett Dem her og fortell meg hvorledes det er med Dem; De er min santen blitt dyktig avpillet," sa hun til meg og kneiste over sin egen svampete trivelighet.

Jeg måtte berette om min sykdom, og døyet til gjengjeld en meget lang og omstendelig fortelling om hennes gikt og astmatiske plager; til lykke ble den avbrutt ved at barna kom larmende inn fra kjøkkenet, hvor de hadde avlagt et besøk hos det gamle husinventar Stine.

"Faster, vet du hva Stine sier, du?" ropte en liten vever brunøyd tingest. "Hun sier at jeg skal være med på høyloftet i aften og gi nissen julegrøt. Men jeg vil ikke, jeg er redd for nissen!"

"Å, det sier Stine bare for å bli kvitt dere; hun tør ikke gå på høyloftet i mørke selv, tossa, for hun vet nok hun én gang er blitt skremt av nissen," sa jomfru Mette. "Men vil dere ikke hilse på løytnanten da, barn?"

"Å nei, er det deg, løytnant, jeg kjente deg ikke; så blek du er! det er så lenge siden jeg så deg," ropte barna i munnen på hverandre og flokket seg om meg. "Nå må du fortelle oss noe morsomt, det er så lenge siden du fortalte! Å fortell om Smørbukk, snille deg, fortell om Smørbukk og Gulltann!" Jeg måtte fortelle om Smørbukk og hunden Gulltann og enda gi til beste et par nissehistorier om Vaker-nissen og Bure-nissen som dro høy fra hverandre, og møttes med hver sin høybør på nakken, og sloss så de ble borte i en høysky. Jeg måtte fortelle om nissen på Hesselberg, som ertet gårdshunden til mannen kastet ham ut over låvebroen. Barna klappet i hendene og lo. "Det var til pass til 'n det, stygge nissen," sa de, og krevde mere.

"Nei, nu plager dere løytnanten for meget, barn," sa jomfru Cecilie; "nu forteller nok faster Mette en historie."

"Ja, fortell, faster Mette!" ropte de alle sammen.

"Jeg vet riktig ikke hva jeg skal fortelle," svarte faster Mette; "men siden vi er kommet på snakk om nissen, så skal jeg også fortelle litt om ham. Dere husker vel gamle Kari Gausdal, barn, som var her og bakte flatbrød og lefse, og som alltid hadde så mange eventyr å fortelle?" - "Å ja!" ropte barna. - "Nå, gamle Kari fortalte at hun tjente på Vaisenhuset her for mange år siden. Den gang var det enda mere ensomt og trist enn det nu er, på den kant av byen, og det er en mørk og skummel bygning, Vaisenhuset. Nå, da Kari var kommet dit, skulle hun være kokke, og hun var en meget flink og fiks pike. En natt skulle hun stå opp og brygge; så sa de andre tjenerne til henne: "Du må akte deg så du ikke står for tidlig opp; før klokken to må du ikke legge på ròsten."

"Hvorfor det?" spurte hun.

"Du vet da vel det at det er en nisse her, og du kan nok vite at han ikke vil uroes så tidlig, og før klokken to må du slett ikke ha på ròsten," sa de.

"Pytt, ikke verre," sa Kari, hun var meget frisk på leveren, som de sier, "jeg har ikke noe å skaffe med nissen, og kommer han til meg, så skal jeg nok, den og den ta meg, føyse 'n på dør."

 



 

De andre sa hun skulle akte seg, men hun ble ved sitt, og da klokken vel kunne være litt over ett, sto hun opp og la under bryggekjelen og hadde på ròsten. Men hvert øyeblikk sloknet det under kjelen, og det var liksom én kastet brannen ut over skorstenen, men hvem det var, kunne hun ikke se. Hun tok og samlet brannene den ene gangen efter den andre, men det gikk ikke bedre, og ròsten ville heller ikke gå. Til sist ble hun kjed av dette, tok en brann og løp med både høyt og lavt, og svingte den og ropte:

"Pakk deg dit du er kommet fra! Tror du du skal skremme meg, tar du feil."

"Tvi vøre det da!" svarte det fra en av de mørkeste krokene; "jeg har fått sju sjeler her i gården; jeg tenkte jeg skulle fått den åttende med."

Siden den tiden var det ingen som så eller hørte noe til nissen på Vaisenhuset, sa Kari Gausdal." -

"Jeg blir redd, nei du skal fortelle løytnant; når du forteller, så blir jeg aldri redd, for du forteller så morsomt," sa en av de små. En annen foreslo at jeg skulle fortelle om nissen som danset halling med jenten. Det var noe jeg meget nødig innlot meg på, for det hørte sang til. Men de ville på ingen måte la meg slippe, og jeg begynte allerede å kremte for åforberede min overmåte uharmoniske stemme til å synge hallingdansen som hørte til, da den vakre søsterdatteren trådte inn - til glede for barna og frelse for meg.

"Ja nu, barn, nu skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine Lise til åsynge hallingen for dere," sa jeg da hun tok plass; "og så danser dere selv, ikke sant?" Kusinen ble overhengt av de små, og lovet å utføre dansemusikken, og jeg fortalte:

"Det var ensteds, jeg tror nesten det var i Hallingdal, en jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen; om det var en torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men jeg tror visst det var en julekveld. Nu syntes hun det var så synd å gi nissen den gode maten, spiste så selv fløtegrøten, og drakk fettet på kjøpet, og gikk på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau. "Der har du trauet ditt, styggen!" sa hun. Men hun hadde ikke sagt det, før nissen kom farende og tok henne og begynte en dans med henne; det holdt han på med til hun lå og gispet, og da det kom folk på låven om morgenen, var hun mere død enn levende. Men så lenge som han danset, sang han" - her overtok jomfru Lise nissens parti og sang i hallingtakt:

"Å du har iti opp grauten for Tomten du, å du skal få danse med Tomten du!"

"Å har du iti opp grauten for Tomten du, så skal du få danse med Tomten du!"

Jeg hjalp til med å trampe takten med begge føttene, mens barna støyet og jublende tumlet seg mellom hverandre på gulvet.

"Jeg tror dere setter stuen på taket med det samme, barn. Dere støyer, så det verker i hodet på meg," sa gamle mor Skau. "Vær nu rolige litt, så skal jeg fortelle dere noen historier."

 



 

Det ble stille i stuen, og madamen tok til orde.

"Folk de forteller nå så meget om nisser og hulder og slikt, men jeg tror ikke stort av det. Jeg har hverken sett den ene eller den andre av dem - jeg har nå ikke vært vidt i mitt liv heller -, og jeg tror det er snakk; men gamle Stine ute, hun har sett nissen, sier hun. Da jeg gikk for presten, tjente hun hos mine foreldre, og til dem kom hun fra en gammel skipper, som hadde holdt opp å fare. Der var det så stilt og rolig. Aldri kom de til noen, og ikke kom det noen til dem, og skipperen var aldri lenger enn nede på bryggen; jeg minnes godt han gikk dit i tøfler og hvit nattlue, med lang pipe, og en sid, perlegrå frakk med stålknapper. Alltid gikk de tidlig til sengs, og det var en nisse der, sa de. "Men så var det en gang," sa Stine, "som kokka og jeg, vi satt oppe en aften i pikekammerset og skulle stelle og sy for oss selv, og det led til sengetid, for vekteren hadde alt ropt ti. Det ville ikke gå med syingen og stoppingen, for hvert øyeblikk kom Jon Blund; rett som det var, så nikket jeg, og rett som det var, så nikket hun, for vi hadde vært tidlig oppe og vasket om morgenen. Men som vi satt slik, så hørte vi et forferdelig rabalder ute i kjøkkenet," sa hun, "det var liksom én slo alle tallerkenene sammen og kastet dem på gulvet. Vi fór opp," sa hun, "og jeg skrek: "Gud trøste oss, det er nissen!" og jeg var så redd at jeg ikke torde sette en fot i kjøkkenet. Kokka var nok fælen, hun også; men hun skjøt hjertet opp i livet, og da hun kom ut i kjøkkenet, lå alle tallerkenene på gulvet, men ikke én av dem var itu, og nissen sto i døren med rød lue på og lo så inderlig godt. Men nu hadde hun hørt at nissen iblant skulle la seg narre til å flytte, når en ba ham om det og sa det var roligere for ham på et annet sted, og så hadde hun lenge spekulert på å gjøre ham et puss, sa hun, "og så sa hun til ham det - hun skalv litt i målet - at han skulle flytte over til kobberslagerens tvers over gaten; der var det mere stilt og rolig, for der gikk de til sengs klokken ni hver aften. Det var sant nok også," sa hun til meg; "men du vet nok det," sa hun, "at mesteren var oppe og i arbeid med alle, både svenner og drenger, og hamret og støyet fra klokken tre om morgenen hele dagen. Siden den dag," sa hun, "så vi ikke mere til nissen over hos skipperen. Men hos kobbersmeden likte han seg nok godt, enda de hamret og banket hele dagen, for folk sa at konen der satte grøt på loftet til ham hver torsdagskveld, og da kan en ikke undres på at de ble rike heller, for nissen gikk vel og dro til dem," sa Stine; og det er sant, de tok seg opp og ble rike folk; men om det var nissen som hjalp dem, skal jeg ikke kunne si," la mor Skau til, hun hostet og rømmet seg - det var en usedvanlig lang fortelling for henne.

Da hun hadde tatt seg en pris tobakk, kviknet hun, og begynte på en frisk:

"Min mor, det var en sanndru kone; hun fortalte en historie som har hendt her i byen, og det en julenatt, og den vet jeg er sann, for det kom aldri et usant ord i hennes munn."

"La oss få høre den, madam Skau," sa jeg. "Fortell, fortell, mor Skau!" ropte barna.

Madammen hostet litt, og tok seg en ny pris: "Da min mor ennu var pike, kom hun stundom til en enke som hun kjente, som henne - ja hva var det nå hun hette da? Madam - nei, jeg kan ikke komme på det, men det kan være det samme også, hun bodde oppe i Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder. Så var det en juleaften, liksom nu; så tenkte hun ved seg selv at hun skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå i kirken, og så satte hun ut kaffe, for at hun kunne få seg litt varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på klokken, hadde den stanset og viserne sto på halv tolv. Hun visste ikke hva tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennom alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens hun kledde på seg, og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det var så stilt på gaten, og hun så ikke et menneske på veien. Da hun kom i kirken, satte hun seg i stolen hun pleide å sitte; men da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige ut, akkurat som de kunne være døde alle sammen. Der var ingen hun kjente, men det var mange som hun syntes hun skulle ha sett før, men hun kunne ikke minnes hvor hun hadde sett dem. Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester, det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle kjenne. Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om julemorgenen - det var så stilt at hun ble rent fælen. Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av henne, seg bort og hvisket i øret på henne: "Kast kåpen løst om deg og gå; for bier du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste."

"Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau," sutret en av de små, og krøp opp på en stol.

"Hysj, hysj, barn, hun slipper godt fra det; nu skal du bare høre," sa mor Skau. "Men enken ble også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og da hun nu så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten og at de var døde for lange tider siden. Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte seg og grep efter henne alle sammen, og benene skalv under henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne. Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom inn, var hun nesten halvdød, så angst var hun. Om morgenen da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker. Min mor, hun hadde sett den mange ganger før, det var en kort lyserød stoffes kåpe med hareskinns fôr og kanter, slik en som var i bruk i min barndom enda. Nu er det rart å se en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på stiftelsen i Gamlebyen som jeg ser i kirken med slike kåper i julehelgen."

Barna, som under den første del av fortellingen hadde vist sin engstelse, erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle historier. De hadde krøpet opp i kanapéen og på stolene, og sa at de syntes det satt noen og tok efter dem under bordet. I det samme kom det inn lys i gamle armstaker, og vi oppdaget med latter at de satt med benene på bordet. Lysene og julekaken, syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de levende og på dagens emner. Til sist kom risengrøten og ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide, og vi skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul.

Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-, huldre- og spøkelseshistorier hele natten.

Til sist fór jeg til kirke med dombjeller gjennom luften. Kirken var opplyst, og da jeg kom inn, var det kirken hjemme i dalen. Det var ikke andre å se der enn døler med røde luer, soldater i full puss, og bondejenter med skaut og røde kinner. Presten sto på prekestolen; det var min bestefar, som var død da jeg var liten gutt. Men som han var best inne i sin preken, gjorde han et rundkast midt ned i kirken - han var kjent som en rask kar -, så samarien fór på én kant og kraven på en annen. "Der ligger presten, og her er jeg," sa han med et munnhell han hadde, "og la oss nu få en springdans."

Øyeblikkelig tumlet hele menigheten seg i den villeste dans, og en stor, lang døl kom bort og tok meg i skulderen og sa: "Du lyt væra med, kar!"

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, da jeg i det samme våknet og kjente taket i skulderen, og så den samme jeg hadde sett i drømme, lute seg over sengen min med døleluen nedover ørene, en finnmut på armen, og et par store øyne naglet i meg.

"Du drømmer visst, kar," sa han; "svetten står på panna di, og du sover tyngre enn en bjønn i hi. Guds fred og gledelig jul! sier jeg fra far din og dem i dalen. Her er brev fra skriveren og finnmut til deg, og Storborken står i gården."

"Men i Guds navn, er det du, Tor?" Det var min fars husbondskar, en prektig døl. "Hvorledes i all verden er du kommet hit nu?" ropte jeg glad.

"Jo, det skal jeg si deg," svarte Tor; jeg kom med Borken, men ellers så var jeg med skriveren ute på Nes, og så sa han: Tor, sa han, nå er det ikke langt til byen, du får ta Borken og reise inn og se til løtnan, og er han frisk og han kan væra med, så skal du ta han med, sa han."

Da vi fór fra byen, var det klart igjen, og vi hadde det fineste føre. Borken langet ut med sine gamle raske ben, og en slik jul som jeg turte den gangen, har jeg aldri turt verken før eller siden

 

Asbjørnsen og Moe.

Nannahs adventskalender 18.desember

 

Jeg har alltid vært så glad i Finn Carlings bøker...og ekstra hyggelig er det når han leser selv.

Derfor ble jeg lykkelig når jeg fant hans opplesninger fra " I et rom i et hus i en hage" i NRKs arkiver.

Nok en liten skatt herfra til dere :)



 

Finn Carling (født 1. oktober 1925 i Oslo, død 12. mars 2004) var en norsk forfatter.

Han tok artium som privatist i 1945, studerte psykologi ved Universitetet i Oslo 1945-49, og studerte deretter sosiologi, historie og litteratur ved Howard University i Washington, D.C. Carling debuterte i 1949 med Broen, to noveller med en enakter. Finn Carling var født med alvorlig cerebral parese. Han forteller om sin barndom og oppvekst med dette fysiske handikappet i sin selvbiografiske roman Kilden og muren fra 1958. Han fulgte opp historien om sitt liv i barneboken I et rom i et hus i en have i 1976. I 1988 lagde han en ny selvbiografi. Gjensyn fra en Fremtid, hvor han tenker seg at han er blitt gammel og reiser tilbake til da han var ung.

Forfatterskapet går i mange ulike retninger og sjangre. Både i den tidligste og den siste delen av forfatterskapet velger han ofte fabelen. Han har skrevet sakprosa og dokumentarlitteratur med litterære kvaliteter om flere minoriteter: blinde, homofile. Både i sakprosa og skjønnlitteraturen er annerledeshet et gjennomgående tema, ofte med bakgrunn i hans egne erfaringer.

Den alvorlige sykdommen påvirket hans liv helt fra da han var et lite barn. Til tross for dette maktet han å leve et normalt liv og opprettholde en stor kunstnerisk produksjon. I sitt arbeid gjorde han det avvikende til noe alminnelig.

Han var nestleder i Den norske Forfatterforening 1966-68, og var statsstipendiat fra 1971.

 

http://tv.nrk.no/serie/i-et-rom-i-et-hus-i-en-hage/FBUA01005081/13-02-1982

 

 

Nannahs adventskalender 17.desember

Jeg er helt forelsket i Omar Rayyans bilder !   De er magiske, og litt smått skremmende ! 

Se selv !

 



 

 



 



 

Upon graduating from the Rhode Island School of Design, Omar Rayyan settled on the island of Martha's Vineyard with his wife Sheila (her work can be found at www.motherspoon.com). The bucolic surroundings compliment and help inspire his "old world" aesthetic toward painting. Although looking to the past for inspiration and guidance from the great oil painters of the Northern Renaissance and the Romantic and Symbolist painters of the 19th century, he has picked watercolor as his medium of choice.

 
Having created illustrations for many publishers, including Simon & Schuster, Random House and Hyperion/Disney, Omar's primary market is geared towards children's and young adult's magazine and books, doing cover and interior illustrations. He has also illustrated several children's picture books.
 
Other genres he has worked in include the gaming market, most notably for Magic: The Gathering, where he has done card art and concept work. Omar was also among the talented artists who contributed concept art and created the look for the motion picture "The Lion, the Witch, and the Wardrobe."
 
In addition to his commercial work, Omar's most favorite body of work is not created for publishers, but just for show. Paintings of whim and fantasy made to indulge his own personal tastes and humors and to hopefully entertain and please the viewing public.
 




 


 
Her kan du se flere bilder ! http://studiorayyan.blogspot.no/
 
Her er "Carrol of the fieldmice"  fra "Wind in the willows"
 
Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
Nannah......

Nannah......

57, Sørum

Hei, jeg heter Hanne (Nannah) Jeg dikter og lager musetegnet datagrafikk. Velkommen inn i min verden. I 2013 kom min første diktsamling "Jordoppgang" ut. Jeg har hatt flere separatutstillinger og deltatt på fellesutstillinger med mine "musebilder" og fotokunst.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

Jeg anbefaler

hits